mariacutie1    

Just HOPE and WISH.

Her er en fortelling jeg fant igjen, som jeg skrev når jeg gikk i 7klasse. kan ikke huske at jeg skrev den engang. jeg hadde fått Innspirasjonen tll å skirve den fra en bok jeg hadde lest litt i på bareneskolen.


 Det har nå gått nesten 6år siden jeg så deg for første gang. jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke klarte å se bort fra deg, du var en liten kladd som sto der, eller du var egenlig ikke sjukk, men du gikk alltid i en kjempe stor boblejakke, året rundt. etter jeg hadde sett deg et par ganger så skjønte jeg at jeg hadde fått følelser for deg, jeg viste ikke hvordan det føltes å like noen før jeg så deg. fordi jeg hadde alldri hatt følelser for noen før. Jeg viste fortsatt ikke hva du het, men det brydde meg ikke fordi jeg viste at det alldri kunne bli oss, så jeg gadd ikke bry meg mer om det. tida gikk og jeg så deg ikke. noen av de jeg skjente snakka om en som het Eirik, og jeg hviste ikke hvem det var, men en kveld så var vi ute og så var du der og noen av venna mine sa: -Det der er han vi har snakka litt om, han Eirik. Jeg hviste ikke hva jeg skulle tro, når noen av de vennene mine viste hvem du var og hadde snakke om deg. men jeg sa: - åja, er det? det viste jeg ikke, men jeg har sett han en del før da. Også brydde vi oss ikke noe mer om han eller snakka noe mer om Eirik. Jeg hadde ikke sett Eirk på over et halvt år og jeg trodde jeg ikke hadde følelser for han lenger, men sånn var det ikke. Jeg ville bare være i nærheten av Eirk jeg. Det var noe anneledes med Eirk, noe jeg ikke har sett i noen andre. men jeg vet bare ikke hva det er. Tida gikk og jeg så han ikke så mye lenger. Jeg tenkte på han, jeg savna han, men jeg så han ikke lenger. det var som om at han var borte fra verden. Når jeg hørte at folk snakka om Eirik begynte jeg å savne han igen, og håpte at han kom dit jeg var, men det sjedde vel så å si aldri. Tida gikk og jeg glemte han, det gikk nesten et år og jeg hadde ikke sett han en eneste gang. Jeg brydde meg ikke, jeg hadde helt glemt Eirk. men så kom den dagen hvor jeg så han igjen og han var med de jeg var med den dagen, og så viste det seg at jeg fortsatt hadde følelser for han, selvsagt så hadde jeg det.. jeg skjønte ikke hva det var med han som gjordet det at uansett hvor lite jeg så han eller var med han så mistet jeg alldri følelsen for Eirk. Men jeg skjønte fortsatt ikke hva det var med han som gjodet det, som gjordet at jeg hadde følelser for han. jeg bare skjønner det ikke, det kan hende det ikke er meningen at jeg skal skjønne det. Men det er nesten som at det gangene jeg er med han fester seg i hjernen min! fullsetendig, de gangene jeg ser mot han og han allerede ser på meg, og han snur seg fort unna for at jeg ikke skal legge merke til at han allerede så på meg, eller de gangene han snakker til meg, eller bare stemmen hans, jeg vet ikke, kan hende det er derfor jeg liker Eirk, eller. Jeg vet ikke, det er nok ikke meningen at jeg skal vite det heller, virker hvertfall ikke sånn. men nå bare venter jeg på den dagen jeg finner det ut, finner ut hvorfor jeg har følelser for han, venter på å finne ut og jeg noen gang kommer til å miste følelsene for han, vi får se om den dagen kommer.

Skrevet 09.09.2012 kl.13:27 i Blogg Ingen kommentarer Permalenke Tips en venn

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits